Dagmar Loe. Reporter.

 

Det er blodtåka. Det er noe med at journalister løper i flokk og konsentrerer seg om konflikter. Leseren får ikke bakgrunn, man får vite altfor lite om saken i sin helhet. En kan lure på om det er fordi de toneangivende journalistene bare leter etter konflikt og at alle da må følge med på det, eller fordi det koster så mye kjedelig arbeid å gå gjennom en sak helt til bånns og skrive den ut i sin fulle bredde. (Dagmar Loe)

 

Dagmar Loe er nok best kjent fra tiden i NRK, hvor hun signerte et stort antall til dels svært kontroversielle programmer. Hun var blant de første som tok opp emner som abort, incest og voldtekt. Hun markerte seg med kritiske vinklinger omkring spørsmål om kristen formålsparagraf i barnehagene, om barn i fengsel, om Norge som våpenprodusent og om eldre med demens.

 

Som datter av den sentrale politikeren og journalisten Olav Scheflo ble hun så å si født inn i arbeiderpressen. Fra Arbeidernes Pressekontor gikk karriereveien via Aktuell og Forbrukerrapporten, før hun i 1968 ble ansatt som en av Dagsrevyens første kvinnelige reportere. I 1988 ble hun tildelt Narvesen-prisen for seriøs, dyptpløyende og informativ journalistikk. Fem år senere, i 1993, fikk hun Fritt Ords honnørpris for dristig og undersøkende journalistikk og uselviske arbeidsmetoder i presse og Norsk Rikskringkasting.

 

I lærebøkene står det ofte at den som ønsker å bli journalist må være nysgjerrig og vise interesse for samfunnet. Dette er kvaliteter som for Loe var en selvfølgelig del av livet, og premissene for det som kanskje kan kalles hjertelagsjournalistikk.

 

 

256 sider, illustrert

 

Forfatter: Sidsel Meyer

 

 

Gravsangeren

 

Kolbein Kraft sliter. Med økonomien, alkoholen og ikke minst savnet av sønnen som forsvant til den andre kanten av landet etter skilsmissen. Men Kolbein har et talent som skal vise seg å være gull verdt. Han kan synge enhver begravelsesforsamling inn i himmelen. Så dukker den gamle vennen Sivert opp og foreslår at de to starter eget begravelsesbyrå. Ved hjelp av Kolbeins talent, en jevn dosering kokain og byens feteste likbil settes snart Himmel og jord i bevegelse.

 

Harald Øhrn har bakgrunn som sveiser, kokk, tekstforfatter og familieterapeut. Han har dessuten vært medlem i diverse band, blant annet The Aller Værste! Dette er hans debutroman.

 

 

 

 

 

Oversatt av Kari Lyngstad og Heidi Wallevik

 

 

Dans på roser

 

Vidunderbarnet Judd Breslau kastes ut fra Yale i en alder av 14 år, og havner i den eksentriske egyptologen Phillips Chattertons tjeneste. I et falleferdig kråkeslott av et hus går dagene med til å spille tuba og reflektere over selvmordets natur. Det vil si, Chattertons unge datter Valerie fanger raskt all oppmerksomhet, og Judds løpske hormoner sender ham ut på en ”dannelsesreise” fjernt fra akademias elfenbenstårn. Via en hesteranch i Colorado og et pornostudio under Brooklyn Bridge befinner han seg to år senere i det sørlige Irak, i Assama, en gang muligens Edens hage, nå en middelaldersk, bortglemt provins som utelukkende er kjent for kunsten å benytte ekskrementer som bygningsmateriale. Fengslet og dødsdømt venter han på sin egen makabre henrettelse mens krigen mot terror raser lenger nord.

 

Hollywoodlegenden Millard Kaufman var fjorårets litterære overraskelse i USA, da han i en alder av 90 år debuterte med et satirisk og språklig fyrverkeri av en roman som tok pusten fra de fleste anmeldere.  

 

 

 

 

Sjøkrigen i Norge 1940

 

Høy risiko er stikkordet for vurderingen av Weserübung – det tyske angrepet på Norge i 1940. Tyskland og Adolf Hitler tok en planlagt og kalkulert risiko, som lett kunne fått skjebnesvangre følger for nazistene. For de tyske styrkene var britisk sjømakt den største trusselen og risikofaktoren. Ble de tyske angrepsgruppene oppdaget under overfarten, ville de mest sannsynlig blitt utslettet. Den andre og mindre risikoen var de norske kystbefestningene. Et besluttsomt forsvar ville kunne hindre eller forsinke planmessige landganger. Men de alliertes mottiltak var improviserte og med uklare mål, og det norske forsvaret lite forberedt på et angrep av denne størrelsen.

 

I ettertid ble det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 beskrevet som både overraskende og umotivert. Begge deler er uriktige. Motivet var ganske enkelt å sikre kontroll over Norge før Storbritannia gjorde det. Det var en dristig plan som brøt med all sjømilitær doktrine og teori, og som først og fremst var avhengig av at verdens ledende sjømakt lot seg overrumple. I britenes øyne var nemlig ikke Tyskland i stand til å gjennomføre en sjømilitær operasjon i deres egen bakgård, i hvertfall ikke en operasjon på størrelse med Weserübung.

 

 

 

 

Gjørme - en kjærlighetshistorie

 

Olav er en mester med klinkekuler. En dag det regner møter han Ina. Han er elleve år, og på vein hjem blir han utsatt for det unevnelige. Gjørme er historien om den umulige balansegangen i skjæringspunktet mellom et maltraktert liv og kjærligheten.

 

Jeg var bare en liten gutt da jeg ble inntatt av redsel og dødsangst, og jeg var gjennomvåt, avkledd, lurt, overmannet og gjennomboret, og siden har jeg hatt en mer eller mindre konstant redselfull og råtten smak i munnen og der finnes ingen trøst, bare en loslitt drøm om Ina og Juni.

 

Øyvind Strand (f. 1958 i Bergen). Dette er hans debut som romanforfatter.

 

 

 

 

 

 

rød skygge over d13.

kommunistene og milorg 1940-45

 

Forholdet mellom NKPs militære grupper og Milorg i Stor-Oslo var konfliktfylt, men hadde også elementer av tett samarbeid preget av skiftende former for ledelse og organisering og dramatiske og farefulle aksjoner. Mens kommunistene tidlig ivret for sabotasje og geriljakamp var Milorg mer opptatt av å bygge en organisasjon som skulle stå klar når den allierte invasjonen kom.

 

 

Spillet mellom okkupant og motstandsbevegelse antok forskjellige former: konspiratoriske samtaler over bordene på Kafé Stabil eller Kaffistova, svært risikable aksjoner i regi av Max Manus, Asbjørn Sunde eller Ragnar Sollie og med god hjelp av risikovillige ungdommer fra kommunistiske militærgrupper, eller nervepirrende spaning i bygatene for å avsløre livsfarlige angivere. Samtidig foregikk det et politisk spill i kulissene, der frykten for kommunistenes egentlige motiver la en demper på Milorgs samarbeidsvilje.